Dikt

Mannen og månen

Aina Villangers lunefulle, åpne konstellasjoner spør hva det vil si å bry seg om et annet menneske i skrift.

Publisert digitalt

Aina Villanger

Onkel Arne og månen

Lyrisk fortelling

Forlaget Oktober, 2021

104 sider

Pasientens rett til medbestemmelse – såkalt brukerorientert praksis – har for lengst blitt et moteord i psykiatrien, og antyder en nyorientering etter et hundreår med hierarkisk bruk av tvang. Den latente, uunngåelige spenningen mellom nødvendig ekspertise og et sårbart subjekt blir både et lidelsesfullt ekko og et lyrisk mulighetsrom i Aina Villangers fjerde bok Onkel Arne og månen, som åpner en brokete dialog med forfatterens onkel, død for egen hånd i 1969 i skyggen av, eller kanskje heller i det dunkle gjenskinnet fra, USAs månelanding samme år. «Nedtegnelsene, eller rettere sagt», skriver Villanger, «den kraften som var i Arnes hånd når han skrev ned drømmene og som må ha forplantet seg inn i notatene, fikk meg, da jeg leste dem førti år senere, til å begynne å skrive – ikke om, men med Arne.» Det dreier seg imidlertid ikke om automatskrift, men om en dikterisk praksis som forsøksvis senker seg ned i onkelens underbevissthet – eller, kunne en si, forestillingen om, tanken på denne bevisstheten – og om en mangslungen og vitebegjærlig hybridpoesi, hvor drømmenedtegnelser, klinikksamtaler og transkripsjoner av meldinger fra NASAs kontrollsenter gnisser mot fortellende langdikt fra Arnes USA-reiser, surrealistiske versaleksperimenter og sykejournaler. Onkelens lengsler, den amerikanske lengselen og diktningens lengsel – heldigvis smelter de aldri helt sammen, men står i en lunefull konstellasjon, i en uferdig fortid og i et porøst, utflytende .

Innlevelsens blindsone

Det poetiske arbeidet med å dikte onkel Arnes subjektivitet er en form for forvaltningsarbeid – en måte å holde levende ikke bare minnet om hvem han var på, men en fastholdelse av alle hans muligheter, de uavbrutte begynnelsene og tilløpene til, ja, kanskje ikke et lengre, kanskje ikke nødvendigvis et bedre, men et annet liv. Villangers arbeid trer frem som en forsinket, splintret minneskrift fylt opp av distanser og avgrunner både i tid, sted og erkjennelse: Hvem er jeg til å skrive frem dette andre mennesket? «Snakker fra en dunkel hall / til de som sier navnet mitt / etter min død», skriver hun. Brytningen mellom dikter-jeget, som er onkel Arne, og den historiske skikkelsen «Onkel Arne», resulterer i en rekke fine utsigelsesforskyvninger, eller forstyrrelser i hvem som leder ordet og fører tanken. Det er ikke snakk om listige forvirringer, men om å søke seg til et tredje mellomrom og en omskiftelig, svakt telepatisk symbiose, et sted hinsides fikseringen av nåtidig subjekt og glemt objekt.

Så kunne nok «tvekampen» – mellom arkivmaterialets veldig daterte forståelsesformer, og dikterens bestrebelser på å forme en ny helhet som ikke likviderer mangfoldet i fortidens mennesker – gjerne ha vært mer kranglevoren, skurrete og uforsont. Jo, det butter imot i formen, i dualiteten mellom protokollsetninger og jungiansk analyse fra pasientjournalen, og den fortellende, malende formen i et stort antall trelinjers strofer, men det er hakket for todelt, akkurat for lite møkkete. Urenhetene i en allerede ganske lite «ren» poesi er gjerne originale og mange i tallet, men de er liksom også skuffet inn i vasken med kompositorisk flekkfjerner.

Villangers åpenhet for det formålsløse og usikre, og hennes undrende holdning til en fordums livsverden, leder likevel tankene over på et grunnspørsmål jeg baler med i møte med nærmest ethvert verk: Hva betyr det å representere et annet menneske i bilder, penselstrøk, materiale eller skrift? Den største kunsten, tenker jeg stadig, er den som lar det være igjen en gåtefull rest av det usagte i mennesket. En eksistensiell og for så vidt også bevissthetsmessig og epistemologisk blyghet, som likevel tør, for det er her vågestykket ligger, å erkjenne at en ikke vet, fullt ut, og like lite kan vite, hvem dette andre mennesket faktisk var, er, kunne være, og til slutt hvem eller hvordan hun eller han kan bli i nye hender og med et annet blikk.

Vanligvis begrenses den kunstneriske refleksjonen over et slikt representasjonens problem til noen raske bemerkninger om levende modeller, eller med en henslengt referanse til etterkrigsmodernismens søken etter et uttrykk som bedre kunne stå til bevisstheten om katastrofe, krise og blindvei. Sånn må det vel være, det ville antageligvis ødelegge nødvendigheten av at kunsten fortsetter å være en illusjon, et blendverk, om den hele tiden skulle paradere sin egen uvitenhet; det blir raskt noe tenkt over den skriften som roper at den vet – en utspekulert påstand om uferdighet. Samtidig er dette intimitetslitteraturens lengstlevende bedrift (en takk må utsies også til resepsjonen av den): Spørsmålet om det moralske er redusert til et spørsmål om identifikasjon, om å fasttømre gjenkjennelse ikke bare på et erkjennelsesmessig plan – nåde den som påkaller tanker om sanselighetens etikk eller estetisk dannelse! Slik det alltid er kunsten selv som må sette eksempelet, foregripe teorien, fascineres jeg av at Villanger forplikter seg på en utforsking ikke bare av innlevelsens irrganger, blinde felter og potensialitet, men på et formens ansvar, en «prosessorientert» skriftpraksis uten tilsvar på tiltale om modeller fra virkeligheten.

Splintret presens

Det er mer troverdig vilje til fornyelse enn slitsom eklektisisme her – en strofe som «Månen sover i sjelen min / bare vinduet har en verden / nå måne – kan du sluke meg?» – tar opp i seg en hallusinatorisk og muntlig evighetslengsel i et helt annet landskap enn det tradisjonelt metafysiske, men står også et godt stykke til side for det materialistiske, eller torulvenske. Ett og samme dikt kan besynge «knokkelplanetens klagesang» før nøkternheten slår inn uten å forstyrre drivet: «En ro / som finsiktet sand gjennom kroppen». Onkel Arne og månen er et ordrikt, tett assosiasjonsras som inviterer til gjenlesing.

Amerikareisene er derimot ikke like innstilt på å utvide den poetiske kampsonen og det tilvente språket: Linjer som «Brev hjemmefra 63 / mor og far – Berit – Lise – Else / ektemenn – barn – husarbeid (boring dreams)» mimer kanskje et veldig tidsspesifikt møte mellom telegrafverkets medieestetikk og et desillusjonert, søkende sinn, men ender som et heller ortodokst, gjenkjennelig uttrykk for fremmedgjøringen i tidlige møter med det numne 60-tallets forstadsidyll. Da er den montasjepregede, poetiske «kryssklippingen» mellom månelandingen, som omfatter alt fra énlinjere i nyhetsmedia («It’s disgusting», sier en parisisk kvinne, «haven’t they got better things to do?») til NTB-Reuters-bulletiner, og Arnes død, av et annet kaliber. Sistnevnte blir et øyeblikk som trekkes ut og ekspanderes til et dynamisk, virrende presens med slepne forgreininger frem og tilbake i tid, like «filmisk» i følsomheten for flerstemmige perspektiver som de dokumentariske nedslagene fra dagene hvor USA erobret månen. De stadige kastene strekker ut dødsøyeblikket – trekker det vekk fra diagnosene, bestemmelsene – og splintrer det opp i fragmenterte episoder, hvor sekundene skjenkes en paradoksal karakter av noe uavsluttet og håpefullt, ganske så uten å sverme for dødsmotivet eller å romantisere den misforståtte.

Som det står i etterordet (det er i det hele tatt verdig og passende at det finnes et, all den tid dette også er forsøket på å omskape Arnes kreasjoner til et verk), med en snedig omskriving av Rimbauds credo «jeg er en annen», har Villanger «latt det estetiske sette grensen for det etiske og strødd litt fantasi over all faktaen, slik at de sammen kan skinne som en sann drøm – om en tid, et liv og en død. Sagt på en annen måte: Jeg er Arne.» Det er diktenes triumf at de forblir i drømmen. Den avsluttende «Månesang», hvor stemmen nå tilhører den store gule osten, forsøker heldigvis ikke å nøste alt sammen. Og månen, den forblir ubestemt, lik onkelen – nesten like tårnende, like mystisk og likevel så intenst nærværende som i Emily Dickinsons strofer: «Her bonnet is the firmament, / The universe her shoe, / The stars the trinkets at her belt, / Her dimities of blue.»

Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om naturbegrepet i Tone Hødnebøs lyrikk, og jobber som kritiker i Klassekampen og BLA.

BLA 3/21.

Powered by Labrador CMS