Oljeungers tvisyn

Med hvilken autoritet uttaler vi oss i miljøspørsmål? Klimaforskere bør åpenbart lyttes til på grunn av fagkompetansen de forvalter. Utålmodig ungdom som stiller politikere til ansvar, fortjener også å bli hørt, og kanskje lytter vi ekstra til urfolk som får livsgrunnlaget truet av klimaendringene. Det gjør inntrykk å møte mennesker som har kjent problemer på kroppen. Erfaring gir ytringer tyngde.

Hva så med skribenter som lever tett på petroleumsindustrien? Er disse verd å lytte til, eller er oljeerfaringer blitt irrelevante under det grønne skiftet?

Petrokritikk

I fjor sommer skrev Karl Emil Rosenbæk et essay i BLA (nr. 6/7 2019) om oljefiksjoner og «det sorte guld» i dansk klimalitteratur, der han viste hvordan blant andre Theis Ørntoft og Ida Marie Hede & Signe Schmidt Kjølner Hansen skildrer oljens materialitet og den vestlige turistens møte med petroleumskultur i henholdsvis Istanbul og Sibir. Først ble jeg slått av ironien i at nordiske økoforfattere som vil avsløre oljens destruktive nærvær, vender blikket østover i stedet for mot Nordsjøen. Men så innså jeg at reisen mot øst gir mening litterært med tanke på hvor dramatisk konfliktstoffet i Midtøstens og Russlands oljekulturer er sammenliknet med den nordiske.

Litterært gir vendingen mot øst dessuten mening i lys av at romanserien Byer av salt (1984–1989), forfattet av den saudiarabiske oljeøkonomen og regimekritikeren Abdelrahman Munif (1933–2004), trolig er det mest refererte verket i den fremvoksende fagdisiplinen petrokritikk, kanskje med unntak av amerikanske Upton Sinclairs Oil! (1927). «Petrocriticism» er ifølge Michael Rubenstein «that branch of literary criticism specializing in petromodernity for which the concept of the ‘energy regime’ is the most significant mode of historical and literary-historical periodizing» (Futures of Comparative Literature). Amitav Gosh satte tonen i 1992 med bokessayet «Petrofiction» ved å hilse velkommen nettopp Munifs Cities of Salt som et vellykket epos om hvordan et arabisk ørkensamfunn i mellomkrigsårene invaderes av amerikansk oljekultur.

Det er da også hjerteskjærende å lese om hvordan trær og mennesker rykkes opp med roten i den fredelige oasen i den fiktive Gulf-staten (mye minner om oljeselskapet Aramcos fremferd i Saudi Arabia). Det som er frodig og rent, forvandles plutselig til tørt og skittent. De eldre mister språket og forstanden, mens ungdommen fylles med raseri eller underkaster seg det fremmede Kompaniet som lønnsarbeidere.

Den unge Fawaz, som vender midlertidig tilbake for å besøke broren som er blitt igjen i den ødelagte dalen, sjokkeres over hvor trist og fremmed alt er blitt; «hver og én av arbeiderne lignet en fugl som hadde mistet retningssansen og verken var i stand til å bli der den var eller følge svermen i trekket». Når brødrene kommer inn i teltet for å spise kveldsmat, heter det:

«De gikk tause bort til et oljefat med vann. Bakken her var sleip, full av stillestående vannpytter. Det luktet fryktelig, og da de fikk vann i ansiktet merket de at det hadde en vond bismak, kanskje på grunn av rust eller fordi det var tilsatt noen rare stoffer.»

Da de to første bindene i Munifs romanserie var utkommet på norsk i Geir Skogseths oversettelse, pekte Tom Egil Hverven på hvordan den norske leseren kan kjenne seg igjen i Munifs arabiske univers: «Til tross for at Abdelrahman Munif beskriver et samfunn hvor inntektene fra oljen fordeles annerledes enn i Norge, handler ‘Sandvidder’ og ‘Revne’ vel så mye om ‘oss’ som om ‘dem’» (Klassekampen 29. august 2006). Men han la raskt til at «Norge mangler foreløpig forfattere med Munifs kombinasjon av oljeøkonomisk kunnskap og skjønnlitterær skaperkraft», selv om han så visse ansatser hos Kjartan Fløgstad. Senere har Leif Henriksen gjort et hederlig forsøk med romanen Fjorten dager i Nordsjøen (2008).

Den faktiske olja

En troverdig petroleumslitteratur forutsetter førstehåndskjennskap til stoffet. I essayet «Oljeunge» (Herskap og tjenere, 2010) er det nettopp innsikt i «den faktiske olja» som Aslak Sira Myhre beskylder miljøbevegelsen for å mangle. Som voksen mann skammer han seg over hvordan han som ung miljøverner sviktet faren som stolt hadde bygget oljeplattformer på Rosenberg Verft. Etter at han ble familiefar selv, har Myhre innsett at tiden som oljeunge i Stavanger på 1970- og 80-tallet har gitt ham noen erfaringer som velmenende miljøvernere og politiske kommentatorer i hovedstaden ikke har forutsetninger for å forstå. De erstatter den faktiske oljen med den abstrakte oljen.

Riktignok overdriver Myhre motsetningen mellom oljebyen og resten av landet, for det var ikke bare stavangerbarn som tegnet oljeraffineringsprosesser i naturfagstimene. Men naturligvis er det noe helt annet å være førsteklassing og se den havarerte boligplattformen Alexander Kielland liggende i fjorden med bena i været, som en daglig påminnelse om døden, sammenliknet med det å følge ulykken på avstand gjennom mediene. «Alle i byen kjente noen, var i slekt med noen eller visste om noen som omkom i kampen for å utvinne olje, påsken 1980. I tre år minna vraket i fjorden oss på det», skriver Myhre, og husker hvordan han som barn gikk rundt i stadig frykt for at faren skulle skade seg på jobb.

Oljemelankoli

En annen oljeunge, engelskprofessor Stephanie LeMenager, skriver i forordet til Living Oil. Petroleum Culture in the American Century (2014) om hvordan hennes oppvekst som skilsmissebarn i spennet mellom oljeindustri og miljøbevegelse, Texas og California, har formet hennes faglige engasjement for petroleumskulturen: «My father is an oil man. Let me rephrase that. My life has been shadowed by his retrospective wealth, oil money». Men for LeMenager er dette naturligvis også en ressurs. Selv om far og datter står langt fra hverandre politisk, er han det eneste familiemedlemmet som faktisk leser hennes akademiske arbeider, ivrig etter å diskutere, og som peker og forklarer når de er ute og inspiserer gamle oljefelt. «Energy brings intelligence, and that makes synergy», sier den gamle oljegründeren, og datteren må innrømme at hun ofte finner denne forbindelsen mellom olje og liv mer fascinerende enn å betrakte dem som motsetninger.

Dermed blir LeMenagers økokritiske fremstilling av amerikansk petroleumskultur også en nostalgisk fortelling som tar på alvor det moderne menneskets affektive tilknytning til goder som går tapt i overgangen til nye energiregimer. «Petromelancholia» er begrepet hun bruker for å betegne «the grieving of conventional oil resources and the pleasures they sustained», hvilket også lyder som en passende karakteristikk av Aslak Sira Myhres tilstand. «Byen jeg vokste opp i, synger på siste verset som oljeby», skriver han i 2010.

Olje som mulighet, og tragedie

Rene og ranke miljøaktivister vil si at LeMenager og Myhre tar for lett på klimautfordringene og strekker seg for langt i å forstå og forsvare oljeindustrien, men med ett ben i oljen og et annet i miljøbevegelsen lykkes de trolig bedre enn mange andre i å formidle dilemmaene vi står overfor i overgangen fra ett energiregime til et annet.

Verken LeMenager, Myhre eller Munif avviser oljens nytte, selv om de er ærlige om at den har gjort mye skade. «Olja er mer verdt lagra på havets bunn enn pumpa opp raskest mulig», skriver Myhre, og LeMenager mener hennes bok i bunn og grunn handler om destruktiv kjærlighet fordi petroleum representerer «a profoundly unsustainable and charismatic energy system». Vi er alle med på å opprettholde denne usunne relasjonen gjennom bruk av ulike oljemedia som biler og filmer. Heller ikke friluftslivet er uskyldig.

Det å ta den faktiske oljen på alvor, slik Myhre og LeMenager gjør, er ikke det samme som å estetisere den, slik man kan se tilløp til hos Theis Ørntoft og øvrige forfattere som Rosenbæk drøfter i sitt essay. Tvert imot aktualiserer forestillingen om den faktiske oljen et behov for å skille mellom olje som materie og olje som vare, slik Amy Riddle gjør i artikkelen «Petrofiction and Political Economy in the Age of Late Fossil Capital», nylig oversatt til dansk i tidsskriftet Kultur og klasse.

Der understreker Riddle hvordan Munif i Byer av salt i liten grad beskriver olje som natur, men snarere som vare i et kapitalistisk system. Det sentrale er hvordan oljen manifesterer seg i hodene på karakterene, som forestilling om kommende rikdom, og hvordan den påvirker de øko-sosiale relasjonene:

«Sociale så vel som økologiske drivkræfter opstår organisk i romanen og peger hen imod en usikker afslutning, der tillader dynamiske socio-økonomiske kræfter at vinde eller tabe momentum. Dette tillader også repræsentationen af olie som materiel rigdom (olie som mulighed) og olie som vare (olie som tragedie) at operere simultant i dialektisk og historisk spænding.»

Hvis man ikke har sett oljen som mulighet, vil man heller ikke kunne gi noe troverdig bilde av oljen som tragedie, og vice versa. Derfor trenger vi oljeungenes tvisyn.

Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Derfra koordinerer hun den tverrfaglige forskergruppen «Kritisk petroestetikk».

BLA 9/20.