Poetikk

Så stort, så uryddig

"Som skrivende og lesende søker jeg ofte etter svar, midt i det rotete livet", skriver Aasne Linnestå.

Foto: Adrian Nielsen/Aschehoug
Foto: Adrian Nielsen/Aschehoug
Publisert digitalt

Hu spør / er dette gåter, fremmed, far, mor, er dette søster, slekt, trær, måne, er dette sang, sorg, liv, mormora, er dette stjerne, vei, dikt, død, er dette orm, trangt, vidt, hvitt, er dette hu, jeg / dette, dette

Som skrivende og lesende søker jeg ofte etter svar, midt i det rotete livet. Jeg grubler og kaver, enten det er noe konkret jeg strever med å få tak på, eller noe ulmende, annet, som fort kjennes stort og uregjerlig. I diktsamlingen HU (2018) skrev jeg fram ei jente som spør hva alt er, og når jeg tenker på den jenta jeg fant fram til der, vet jeg at hu ikke ønsker seg svar på alt dette hu driver rundt i og fabler om, grunner over. Og hva er nå et svar, når det kommer til stykket? Et svar blir fort noe som avrunder, lukker, og som risikerer å stilne det nysgjerrige, eller det lystbetonte og uvitende, som også bør få herje vilt og fritt, der innefra.

Overfall. Så har det seg sånn at enkelte bøker kan være fulle av svar fra det øyeblikket jeg begynner å skrive dem. Den andre boka mi, Stanislaw. En forestilling, fra 2002, tilhører på sitt vis denne kategorien. Den ble til en poetisk dokumentar om den polske teatermannen og multikunstneren Stanislaw Ignacy Witkiewicz (1885-1939), og det var bare å ta imot skrivetrykket som insisterte på å omskape en ufullført hovedoppgave i teatervitenskap til skjønnlitteratur. Biografien til den sjangeroverskridende polske kunstneren ble selve grunnkilden i skrivearbeidet. Jeg var godt opplest på alt fra den myteomspunne barndommen ved Tatrafjellene, sør i Polen, til det tragiske selvmordet i 1939. Jeg hadde dessuten satt meg grundig inn i de vidtfavnende arbeidene hans, som spente fra avantgardistiske teaterstykker, til kunstteori og eksperimentell billedkunst. Stoffet var i utgangspunktet et forråd av kunnskap som jeg strengt tatt hadde svarene på, men prosessen lot seg på ingen måte stoppe av den grunn, jeg var som overfalt og hensatt i en språkrus som drev meg rakt inn i mulighetenes formutforskende terreng. Hele skriveseansen varte i cirka åtte intense måneder, og bekreftet heller ikke myten om den såkalt «vanskelige andreboka». Det følgende diktet, unnfanget i den til dels ville skapelsesprosessen, ble åpningslinjene i boka:

«Barnet reiser seg
og henter flere klosser fra ruinene

Det glir ut av sine tre ansikter
og hører fortellinger

Kontur på kontur skal fylles, tenker barnet
og berører sitt eget hode

så stort, så uryddig»

Anelser. Diktet plasserer et barn i ruinene, et tenksomt og mildt besluttsomt barn, med et stort og rotete hode. Det slår meg når jeg henter dette diktet fram igjen, at det også kan leses som en skildring av det kunstneriske arbeidet og de tilstandene jeg stadig vekk befinner meg i som forfatter. Diktningens vesen, eller tekstenes tilsynekomst, kjennes ofte som noe jeg rammes av mens jeg skriver. Jeg står midt i noe egensindig og viljestyrt, som må og vil bygges opp, og der, i dette opp-reiste og nye, kan alt skje. Jeg kan nok vite en hel del om det jeg gir meg i kast med, men etter hvert har jeg mest av alt lært meg å stole på at å skrive innbefatter en drift mot områder og åsteder som jeg ikke på noe vis er i stand til å forutse, før jeg plutselig befinner meg der. I så måte liker jeg verbet å ane. Bak enhver anelse venter det noe mer, noe som må avdekkes, og som begjæret og viljen min også samler seg rundt. Det kan være karrig i sånne områder, men et kraftfelt er det som oftest, det som åpner for å lete fram det som ligger skjult eller brakk, nedgravd eller bortgjemt, og i eller utenfor meg selv. Og er det skadet, det jeg finner, må det allikevel hentes opp i dagen når jeg først har fått teften av det, selv om ubehaget blir en del av det hele.

Det dyptrensende. Å skrive kan bringe fram en fornemmelse av sanseutvidelser, der også de lyttende områdene i meg gjenfinnes og åpnes. Minnearbeid er ofte en aktiv instans i skriveprosessen. I blant legger jeg øret inntil et minne, så lydene av minnet glir mot ordene for å få en tydeligere forankring der. Det kan være et øredøvende lydteppe av noe som fortsetter å skake, det kan være grunnklangen av noe som ikke skal glemmes, en sang, en hvisken, eller tre ord satt sammen til det jeg stadig vekk trenger å høre. Og det kan være de uutslettelige, elegiske eller overjordiske vakre og indre opptakene; et barn som ler, en linerles sang tidlig på morgenen, eller en sprakende isbre rett før den kalver. Og kanskje blir det for stort, og kanskje blir det for uryddig, det jeg eksponeres for, men innhentes jeg av viljen til å fange dette, da kan jeg i lykkelige øyeblikk få det ned, på papiret.  

Det ujevne. «Madame Bovary, det er meg», erklærte Gustav Flaubert om sin mest berømte romankarakter, Emma Bovary. Jeg leser romanen på ny denne høsten, i Margunn Vikingstads strålende oversettelse. Madame Bovary er et litterært verk som får meg til å se, se mer. Ikke bare levendegjør romanen menneskenes liv i et annet århundre, men boka løfter også fram menneskelivet i vår egen tid; det tilkortkomne, grådige, ustyrlige, og sårbarheten, begjæret, hjelpeløsheten, som vi etter beste, eller verste evne, forsøker å håndtere. Flaubert ser oss gjennom et granskende, ertende og nådeløst blikk, der språket sitrer. Han skriver blant annet: «Ho var så vand til fred og ro at ho heller blei trukket mot det ujamne i naturen. Ho elska havet berre på grunn av stormane og grønt gras berre når det voks mellom ruinane». Skildringene av Emma og menneskene rundt henne er flombelysninger. En rekke gjenkjennbare egenskaper og skavanker legges ut i skarpe, gjennomborende scener, som får meg til å innse at jeg bakenfor den kjærligheten jeg har for hverdagen, rutinene, de stille, tilbaketrukne arbeidsstundene, og turene med hunden, vil ha stormene i havet, vil ha gresset når det grønnes og vokser i ruinene. Mørket, farene, alt hverdagen vil skyve bort, besitter en tiltrekningskraft når jeg kommer til skriverommet. Og så har det seg allikevel sånn, og jeg legger til et heldigvis, at det skadde, ødelagte, smadra, dette som kan nærme seg dystopien, og som nærer de mørkeste avkrokene, det stanger samtidig mot en annen kraft, en dulgt lyskilde, eller et sår, som insisterer på å repareres.

Det åpenbare. I høst er jeg ute med min ellevte bok: Johannas åpenbaringer. Det er en tittel som har ligget latent i en årrekke. Mange titler og tekster buldrer og sildrer i dypet, og mye fraktes rundt omkring før det får springe fram som kildeskrift eller klosser av noe jeg vil bygge opp og finne en samlende form til. I årets utgivelse har jeg også trukket veksler på det bibelske, preget av en underliggende vilje etter å skape en mottekst til bibelen, den utilfredsstillende bejaelsen jeg finner der for det hinsidige, satt ut i en apokalyptisk og  refsende grunntone. Mest av alt har jeg nok allikevel ønsket å skape et litterært univers som forsøker å si noe om hva et liv her på jorda kan romme, der Johanna er av dem som i et slags tross alt, reiser seg på ny etter en krise, og kommer seg videre, på en klode som desperat trenger kontakt med handlende mennesker. I løpet av skriveprosessen oppsøker jeg det kjente, og ukjente. Det er sånn det blir. Jeg dras mot noe jeg vet noe grunnleggende dypt om, men unngår autofiksjonen, jeg passer på å trekke meg bort fra stoffet hvis det blir for gjenkjennelig, for likt fotografiene i egne album, mens jeg fortsetter å insistere på den friheten omskrivning og innlevelse utløser i meg, eller kanskje heller for meg. Jeg trives på ingen måte med mine nære på skriveskuldrene, da stivner jeg og strekkes ikke ut i nye retninger. Memoarsjangeren får andre ta seg av. 

Aasne Linnestå (f. 1963) er forfatter, poet og librettist. Siste utgivelse er romanen Johannas åpenbaringer (Aschehoug, 2019). I 2017 mottok hun Mads Wiel Nygaards legat, og i 2018 ble hun tildelt Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap.

BLA 10/19. 23.10.2019.

Powered by Labrador CMS