Leder

Å skrive livet

«Å skrive et liv, enten det er ens eget eller noen andres, fører med seg en rekke utfordringer av både etisk og estetisk art», skriver redaktørene i lederen til BLA 3/20.

Publisert digitalt

Snakker man om biografi og litteratur, går tankene umiddelbart i to retninger. På den ene siden til den tradisjonelle biografien, hvor noen skriver et annet menneskes liv, omtrent sånn det forløp i historisk virkelighet. På den andre siden strener tankene til den selvbiografiske litteraturen, autofiksjonen, eller, for å kalle en spade en øks – virkelighetslitteraturen.

Uansett hvordan man stiller seg til begrepsbruken, er det vanskelig å nekte for at det har skjedd et skifte i mye av skjønnlitteraturen som utgis, både her til lands og annetsteds. Den selvbiografiske skrivemåten som finnes i mye av de siste 10-15 årenes litteratur, har hatt så stor innflytelse at vi som lesere møter så godt som all litteratur med andre forutsetninger. Som vår metakritiker Frode Helmich Pedersen er inne på i denne avisa, er forholdet nå snudd på hodet: Der lesere og kanskje særlig kritikere tidligere skilte strengt mellom liv og verk, er nå liv og verk sterkt innfiltrert i hverandre. Og det gjelder ikke bare i litteraturen (som alltid er på vei videre, til andre steder), men også i lesemåten vår og de forventningene vi møter litteraturen med.

Heldigvis er det ikke sånn at å skrive biografisk automatisk betyr å skrive selvbiografisk, ei heller at det er tette skott mellom de to retningene. Å skrive et liv, enten det er ens eget eller noen andres, fører med seg en rekke utfordringer av både etisk og estetisk art: Hvordan kan man fortelle livet? Kronologisk og kunstig eller oppstykka og like kunstig? Hvilke momenter skal med, og på hvilket grunnlag? Hvem er nå jeg til å skrive et annet menneskes liv? Eller, like gjerne: Hvem er nå jeg til å skrive om mitt eget liv? Og, for å gå til kjernen: Hva utgjør egentlig et liv?

Det finnes mangt mellom sakprosabiografien og autofiksjonen; formuttrykk og litterære grep krysspollinerer hverandre stadig. Og i samtidslitteraturen, som i litteraturen til alle tider, finnes ikke noe sånt som en meters forsvarlig avstand mellom partene for å unngå unødig smitte. Nei, snarere er smitte uunngåelig. Men heldigvis gir ikke denne smitten bare sykdom – langt derifra.

BLA 3/20.

Powered by Labrador CMS