Tilbake til BLA

– Uansett hva disse gutta gjør, så er jeg med dem



Tekst av Elen Betanzo

Det er barn og unge han er solidarisk med i alt han skriver. Slik vil det alltid være for forfatter Tor Fretheim.

– Er du homofil, Tor Fretheim? Tor Fretheim stod foran en klasse på videregående skole, hadde nettopp vist dem filmen Kjærlighetens valg, en film om islam og homofili som han selv medvirker i. Så hadde han åpnet for diskusjon i klassen. En jente rakk opp hånden, og stilte ham det direkte spørsmålet.

– Ja, svarte Fretheim, – det er jeg.

– Nå fikk jeg sjokk, sa jenta.

– Hvorfor fikk du sjokk?

– Jo, altså … Kan de bli så gamle, altså?

Tor Fretheim forteller denne lille anekdoten selv, som han også har gjort på Cappelen Damms bloggportal, forlagsliv.no. Heldigvis ler han av den.

– Der har du dagens ungdom!

Fretheim er sytti år og har vært forfatter siden 1982. Episoden han forteller om er fra en av de mange skolebesøkene han har gjort opp igjennom årene. Jenta går på videregående og stilte et spørsmål hun oppriktig lurte på. Kanskje er det nettopp derfor vi fortsatt trenger Fretheims bøker i den norske ungdomsbokfloraen.

 

Å være ung og homofil

Tor Fretheim ble født i 1946, og har bodd nesten hele sitt liv på Grünerløkka. Han debuterte i 1982 med barneboka Markus kjenner ikke Supermann, om tolv år gamle Markus som bygger ei hytte i et tre, og som intenst håper på at nabogutten Jan skal få lyst til å bli med ham opp dit. Siden har han utgitt et tjuetalls bøker, de aller fleste for ungdom.

Mest oppmerksomhet har han fått for bøkene som behandler mørke temaer som barnemishandling (Englene stanser ved Eventyrbrua), seksuelle overgrep mot barn (Ingen ild tenner stjernene) og fars drap på mor (Kjære miss Nina Simone).

Men han er også en forfatter som har skrevet om det å være ung og homofil. I 1991 skrev han Kysset som fikk snøen til å smelte, en lettlesbok om Peder som blir forelsket i Stian. Det samme blir bestevenninnen hans, Cecilie. Hvem av dem har mest rett til å like Stian? Og ikke minst, hvem av dem er Stian forelsket i?

En skulle kanskje tro at homofili var godt representert som tema i norsk ungdomslitteratur, men ser man litt nærmere etter, er slike erkjennelseshistorier underlig fraværende. Fretheim har selv påpekt dette, uten at han kan forklare hvorfor det er sånn. I år kommer han med boka Leons hemmelighet, som handler om 16 år gamle Leon som er i ferd med å innse at han forelsker seg i gutter.

 

Tøff erkjennelsesprosess

– De sier at det er mye lettere nå. Å komme ut av skapet, sier Fretheim. – Men de vet ikke hva de snakker om, de som sier det. Det er nok lettere etter at du har kommet ut. Lettere å bli akseptert. Homofile kan gifte seg i kirken, det finnes diskrimineringsparagrafer som beskytter oss, og alt det der, men selve erkjennelsesprosessen, det å innrømme for seg selv hvem man er, å si: jeg er det, det tror jeg er like vanskelig nå som før. Ja. Det er jeg helt sikker på.

Han snakker om de vellykkede homofile, de som går i parader, er ”happy og ikke har noe trøbbel”. De unge, glade og vellykkede, som attpåtil er fine i tøyet.

– Når det i stor grad er dette bildet som vises fram, er det ikke så rart at ei ung jente på videregående blir overrasket over at det finnes så gamle menn som er homofile.

Et spørsmål som stilles i Leons hemmelighet, er om det kan være bedre å tie enn å stå frem som homofil.

– Jeg synes jeg kan forsvare dem som ikke ønsker å være åpne om det. Jeg kjenner mange, både på min egen alder og yngre som har valgt det. Det må man også respektere. Det kan ligge noe nesten litt religiøst over det å stå frem som homofil. De kristne spør: Når ble du frelst? De homofile spør: Når kom du ut av skapet? Det er ikke alle som tør, som kan, det er kanskje ikke alle som skal ut av skapet.

 

Journalistikkens begrensninger

Fretheim sluttet som journalist i 1986. Da hadde han jobbet i over ti år i Aftenposten, for det meste med familie- og forbrukerstoff. Det området han dekket oftest, var barns rettigheter, og han samarbeidet mye med Norges første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy.

De første bøkene hans er tydelig påvirket av dette stoffet. I 1986 gav han ut boka Englene stanser ved Eventyrbrua, som handler om fysisk avstraffelse av barn, om en ung gutt, Espen, som blir slått av faren sin.

– Det jeg oppdaget med den boka var at det på et visst punkt stoppet opp for meg som journalist, jeg fikk ikke til å uttrykke meg lenger. Jeg husker at jeg var i København på en konferanse om barnemishandling, og der fikk jeg høre mye som jeg ikke klarte å skrive om som journalist. Da begynte jeg å skrive bok i stedet.

Siden den gang har han altså vært forfatter på heltid. Også Ingen ild tenner stjernene ligger det et stort research-arbeid bak. Deler av boka handler om gutten Matz, som er blitt seksuelt misbrukt av faren. Underveis i skriveprosessen intervjuet Fretheim mange barn som bar på ulike erfaringer med misbruk, historier som han mener det er viktig å løfte frem, slik at flere får lese og forholde seg til dem.

– Det jeg lette etter i research-fasen, var språket. Hvordan ordla de seg, de som fortalte? Språket i boka måtte være så ekte som mulig, slik en ungdom ville fortalt historien. Det å finne språket som Matz selv ville ha brukt, var en vanskelig og ekkel prosess. Enkelte kritikere hang seg opp i det de mente var ekkelt med boka, men det var jo høyst nødvendig å ha det med. Det var jo sannheten!

 

Fremtredende fedre

– Det er så mange fedre i bøkene dine.

– Ja, det er nesten ingen gode fedre heller.

Et unntak er faren i trilogien om Emil Alm som vokser opp i etterkrigstiden i Oslo.

– I de bøkene ville jeg skrive om en gutt som får faren sin hjem fra krigen. Og da kom mye av min egen historie med. Faren min satt i Sachsenhausen i to år. Selv er jeg født etter krigen, men jeg har vokst opp med fars mareritt, med hans traumer og fortellinger. Det å våkne om natten av far som ligger på gulvet og skriker, det er klart at det virker skremmende på et barn.

Mannsrollen og farsrollen har opptatt ham helt siden han på syttitallet var med i en bevisstgjøringsgruppe for menn på Deichmanske bibliotek.

– Vi snakket om alt mulig, det var en veldig spennende gruppe. Vi prøvde å vise at det å gå med lilla skjerf og være myk mann er helt ok.

Han håper at sønnene skal bli mer fornuftige enn sine fedre. At de skal bryte med den strenge mannsrollen som han selv vokste opp med.

– Men jeg tror også at det at jeg skilte meg, gjorde at jeg ble veldig opptatt av mannsrollen. Jeg mistet jo hele foreldreretten. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd.

 

De stille gutters stemme

– Da jeg var ung, var det mange som mente at menn ikke hadde følelser. Det gjorde meg fly forbanna, og jeg bestemte meg for at jeg skulle skrive bøker om gutter som har følelser.

Og det har han gjort. De aller fleste hovedpersonene hans er unge gutter, og ja, de føler og tenker. Og mange av dem er ganske stille og introverte. De sitter på benker i Botanisk hage, de passer hunder for eldre damer, de går gatelangs i Markveien alene, de ser på gamle Marilyn Monroe-filmer, de tar toget til veis ende for å skrive ned tankene sine.

– Mange gutter er mer innadvendte enn jenter, har vanskeligere for å vise følelser, og vanskeligere for å gråte. De er som skilpadder, trekker hodet inn i skallet og gjemmer seg. Men: Nå er jo ikke jeg ung lenger, så jeg vet ikke hvordan det er i skolegården i dag.

Jo eldre han blir, jo vanskeligere er det for ham å beskrive de unges liv, hvordan de oppfører seg, hvordan de lever.

– Men det jeg fortsatt kan, er å skrive om hvordan de har det inni seg. Der tror jeg ikke så mye har forandret seg. Egentlig er vi ganske like.

 

En fars dårlige samvittighet

Det er vanskelig å komme utenom de voksne når man skal snakke om Fretheims forfatterskap. De voksne svikter i omtrent alle bøkene hans. Et sted i Kjære miss Nina Simone sier faren til hovedpersonen: ”Å kikke inn i de voksnes rekker er skjebnesvangert. Da forsvinner uskylden og du får den aldri tilbake.”

– Det er et uhyggelig sitat. Særlig tatt i betraktning at han ikke lenge etterpå dreper kona si.

– Ja. Jeg kan ikke kommentere det noe mer egentlig, for det er sånn jeg vil si det.

– Tror du at man ved å lese dine bøker som ungdom også kan kikke inn i de voksnes rekker?

– Kanskje det. Det er veldig mange som spør meg om jeg skriver om faren min. Om jeg har hatt en dårlig far. Det har jeg ikke. Men det handler nok kanskje litt om min egen dårlige samvittighet som far. Jeg har en datter, og jeg og moren hennes ble skilt da datteren vår bare var to år. Uansett hvordan en skilsmisse foregår, så er det jo vondt. Jeg kjenner på at jeg har sveket. Og dette er følelser jeg kan bruke i skrivingen.

– Kan du gjennom bøkene dine frata leseren noen form for uskyld, tror du? Slik som faren til Simon snakker om.

– Ja. (Lang tenkepause.) Ja, jeg tror det. Det handler om leserens alder. Hvem som helst kan jo lese alle bøkene mine, det er ikke noen aldersgrense på dem. Men jeg synes jo at barn skal slippe å lese Ingen ild tenner stjernene, for eksempel.

 

Hvordan er det for barnet?

Fretheim har invitert oss opp i andreetasjen, der hvor han skriver og leser. De store vinduene i toppleiligheten tar inn himmelen utenfor, og det er så lyst her oppe, selv på en gråværsdag som i dag. Herfra skriver han altså fortellingene sine. En av de siste bøkene som kom til her er Kjære Miss Nina Simone, en historie fortalt med en ung gutts stemme. En gutt som forsøker å ta inn over seg at det er faren som har drept moren hans.

– Jeg synes faren i den boka er interessant.

– Ja. Han skjønner jeg fortsatt ikke.

Da Kjære miss Nina Simone skulle skrives dukket journalisten Tor Fretheim opp igjen. Han ville utforske hvordan det er når far dreper mor, hva skjer i familien da, hvordan forholder barna seg til det. Han undersøkte mange slike saker, lette etter mønstre.

– Og det jeg så, var at veldig mange av barna som hadde opplevd dette, sa at de ikke skjønte noen ting. De kunne ikke forklare hvorfor far drepte mor. De forstod det bare ikke. Så utgangspunktet mitt for å skrive den boka var såpass enkelt. Hvordan er det for barnet i familien når far dreper mor?

 

Å gjenkjenne tegnene

Bøkene hans vekker sterke følelser i folk. Lesere tror at han skriver om dem, mange kjenner seg igjen i historiene han forteller.

– Særlig etter Englene stanser ved eventyrbrua fikk jeg mange telefoner fra unge som leste seg selv inn i bokas handling, som selv ble slått hjemme. Men også Ingen ild tenner stjernene fikk jeg voldsomme reaksjoner på. Mye positivt, men også negativt. En bibliotekar i Stavanger kritiserte boken veldig hardt, mente at jeg burde gå til psykiater og antydet at jeg hadde vært utsatt for overgrep av min egen far. Den var vond. Heldigvis var far død da. Men han var jo en snill far.

Men han lyser opp når han forteller om lesere som kommer til ham etter å ha lest bøkene hans, og sier: ”Nå vet jeg hva jeg skal se etter.” Lesere som sier at de har forstått hvilke spor og tegn en person som er utsatt for overgrep kan vise. Det er en av de beste tilbakemeldingene han kan få.

– For ungdom kan man skrive om hva som helst, har du sagt.

– Ja, jeg mener det. Jeg skriver om hva som helst. Men jeg tenker ikke målgruppe når jeg skriver. Jeg skriver boka først, og så kommer hensynet til målgruppen etterpå, i redigeringsfasen.

 

Tørre å gå lenger og lenger

Fretheim har skrevet for ungdom siden 1982, men siden den gang har ungdomsboken gjennomgått en modningsprosess, blitt voksnere, mer avansert og kanskje også en god del mørkere.

– Kan du si noe om det? Om hvordan ungdomsboka har utviklet seg i løpet av de siste tretti årene?

– Ungdommene vet så mye mer i dag. Om det meste, egentlig. Jeg sitter her i dag og er kanskje litt forsiktig med hva jeg skriver om, men samtidig så vet jeg at de sitter på skjermene sine og ser på porno som bare det. Jeg merker jo at jeg føler meg veldig gammel når jeg er i klasser.

– Du velger ofte å skrive om det som er ubehagelig for deg å snakke om, ubehagelig å formidle til klasser. Hva er det i deg som gjør at du våger det likevel?

– Det er noe med at jeg tør å gå lenger og lenger for hver gang. Men den boka jeg har skrevet nå, den er jo veldig uskyldig. Det er ikke et eneste kyss med i den! Og det er helt bevisst. Det var noen på forlaget som spurte om den ikke kunne være litt mer erotisk, men nei, kommer det noe kritikk nå, så går det nok heller på det at jeg ikke har med noe sånt i det hele tatt.

Og så en liten tenkepause, før han lattermildt legger til:

– Men jeg vet jo ikke hva karakterene gjør når jeg ikke skriver om dem, da!

– Tenker du ofte at du skal provosere når du skriver?

– Jeg gjør vel egentlig det. Jeg vil riste i leseren. Men det er vel også det at jeg er trygg på meg selv som gjør at jeg tør å skrive om det jeg gjør.

 

Skriver for den langsomme leseren

De vonde og viktige historiene har tatt stor plass i forfatterskapet, han har alltid vært på de unges side og skrevet om unge gutters følelsesliv, anerkjent dem. Språklig har det derimot skjedd en utvikling gjennom årene. Nå skriver han knappere, enklere, og det virker som om han kutter mer og mer for hver nye utgivelse. Leons hemmelighet er nærmest som et dikt i formen, sjelden mer enn en setning per linje.

– Ja, men det stemmer det. Jeg kunne ikke klart å skrive Englene stanser ved Eventyrbrua i dag. Og så har jeg blitt mer konservativ i språket.

– Et bevisst valg?

– Nei, det har liksom bare skjedd. Jeg fikk Riksmålsprisen for Kjære miss Nina Simone. Og da ble jeg ganske overrasket. Jeg som er fra Oslo Øst!

Riksmålsprisen henger på veggen i loftsrommet. På et bord ved arbeidsplassen hans står Aschehougprisen oppstilt. En kvinne med et barn i armene.

– Men jeg jobber mye mer med språket enn før, jeg skriver mye mer om igjen nå. Er blitt mer bevisst. Stryker også mye mer. Stryker og stryker og stryker. Jeg vil gjerne få sagt det jeg vil si på en setning i stedet for på en halv side. Og så håper jeg at leseren ikke leser for fort. Men det kan jeg jo ikke styre.

– Tror du at ungdommen leser sakte?

– Nei. Jeg tror egentlig ikke det. Det var noen åttendeklassinger som klaget over at det ikke skjedde noe i Kjære miss Nina Simone. Den handlet bare om en gutt som satt på et tog og skrev, mente de. Altså hadde de ikke oppfattet at moren var drept engang.

– Er ikke det ganske nedslående?

– Jeg tok meg ikke nær av det, altså. Men det burde kanskje læreren deres.

Fretheims bøker må leses langsomt. Men er dette egentlig en kunst som ungdom i dag har opparbeidet seg, som de kan?

– Jeg skriver ikke for alle. Jeg skriver for dem som er villige til å lese, dem som er villige til å bruke tid på bøkene mine. Jeg er ikke den som er mest lest eller mest solgt.

I bokhyllene langs veggene står eksemplarer av de fleste bøkene han har gitt ut. Bøker som kan komme til å bety noe for dem som tar seg tid og leser sakte. Historier som ikke er for alle, men som betyr alt for noen. Litteratur hvor leseren kan risikere å føle seg sett.

– Hvilke muligheter ser du i barne- og ungdomslitteraturen, og hvorfor skriver du for ungdom?

– Jeg tror det er det jeg kan skrive. Jeg kan ikke skrive for små barn, og ikke for voksne. Og så vil jeg gi unge mennesker god litteratur. Jeg tror såpass mye på meg selv at jeg kan si det. Og, dette sier jeg til klassene jeg besøker, hvis ikke jeg skriver den historien jeg vil, så får de ikke lese den. Derfor må jeg gjøre det. Jeg må sette av et par år av livet mitt, for at de skal få den historien. Den selvtilliten er jeg nødt til å ha.

 

Engler i taket

Det er noe som er ganske påtagelig hjemme hos Fretheim: Det er så mange engler der. De er overalt. I taket, på veggene, i bærebjelkene, i bokhyllene.

– Jeg liker engler. Jeg har samlet på dem veldig lenge. Siste del av Englene stanser ved Eventyrbrua skrev jeg i Roma. Da gikk jeg mye i kirken for å studere engler. Jeg gikk inn i kirkene, tilbrakte lang tid der, og satt etterpå på kirketrappa og noterte. Og så flytta jeg englene over til Markveien. For de kommer jo dit, englene, til slutt i boka.

– Markveien trengte noen engler?

– Jeg ville at boka skulle ende godt, og at det skulle komme en og finne Espen, etter at han krysser Eventyrbrua. På den andre sida begynner de voksnes verden, når han går over broa, er han ferdig som barn.

– En av karakterene i boka sier: ”Foreldre må oppdras for å bli skikkelige folk.” Skriver du også på et vis for foreldre, eller for voksne?

– Voksne kan forstå noe om ungdom ved å lese bøkene mine. Det er jo barn og unge jeg er solidarisk med i alt jeg skriver. Det vil jeg alltid være. Uansett hva disse gutta gjør og opplever, så er jeg med dem. De har min sympati. Og hvis de gjør noe som jeg ikke liker, så skjønner jeg godt at de gjør det likevel.

 

Foto: Ivar Kvaal

Intervjuet er fra BLA nr. 3, som er i salg fra 10. november 2016