Tilbake til BLA

Mørk floke, lysende prosa – om Heidi Sævareids forfatterskap



Tekst av Marius Emanuelsen

 

Heidi Sævareid har skrevet fletta av de fleste ungdomsbokforfattere siden debuten Spranget i 2013. Med årets rystende og bekmørke Krav Maga-roman, Slagside, er det klart at hun stiller i en klasse for seg.

Heidi Sævareid:

Slagside, Gyldendal 2016

Slipp Hold, Mangschou 2015

Spranget, Omnipax 2013

 

Heidi Sævareids fjorårsroman, Slipp Hold, handlet om en jente som begynner å henge seg opp etter kroker i huden, såkalt body suspension, som del av et frigjøringsprosjekt, og var drøy kost for mange potensielle lesere. Hvem vil vel lese om slikt – om de kan slippe? Bare tanken på å få huden gjennomstukket og deretter strukket ut av skarpt, kaldt metall, til du henger der og dingler i din egen smerte som et annet stykke kjøtt, er nok til å fremkalle kvalme og avsky i de fleste av oss. Like fullt var Slipp Hold en av de aller beste romanene jeg leste i fjor, og den desidert beste skrevet for unge lesere, som jo ofte har en noe annen oppfatning av forholdet mellom kroppens og jegets grenser enn «de fleste av oss» har, enten det bunner i for lite eller for mye erfaring med verden. I sine harde og udogmatiske litterære konfrontasjoner mellom kroppen og selvet, behaget og smerten, gikk Sævareid lengre enn de fleste i å utforske hva det vil si å ha en kropp blant andre kropper, et selv som både lukker seg om seg selv og åpner seg for andre, i et presist og sanselig språk som favner levende dialog, indre refleksjon og fysisk tilstedeværelse i verden. Slipp Hold var også en av de mest optimistiske romanene jeg kan huske å ha lest, med en hymnisk og bokstavelig talt oppløftende slutt, idet hovedpersonen endelig tør å slippe taket i frykten, for heller å omfavne smerten og overskridelsen:

Jeg blir ikke løftet fra smerten.
Den krever hele meg, og jeg kan ikke kjempe imot den, jeg må la den lukke seg rundt meg – som en globus av hardt lys.
Jeg er redd.
Men smerten omfavner meg, og jeg er trygg i den.
For jeg vet hvor jeg er.
Jeg kan overgi meg, for kroppen min blir holdt.
Jeg puster langsommere og langsommere, lettere og lettere.
Det er ingenting jeg kan gjøre.
Det er ingenting jeg trenger å gjøre.
I hodet har det blitt helt stille.
Jeg faller innover i kroppen og forsvinner.
Noen er borti armene mine, varsomme hender trekker meg bakover i luften og jeg kjenner et sterkt, varmt nærvær like bak meg.
Hendene holder meg lett og slipper meg fri.
(Slipp Hold, side 237)

Høysang, skjønnhet og smerte går opp i en forløsende enhet i denne høysangen, som samtidig vekker en uro i leseren, som forstår og ikke forstår at det kan være nødvendig for Sævareids unge førstepersonforteller, Mari, å gå langt – til vaiere, blod og utspent hud – for å komme i kontakt med det hellige, et sted der hun føler seg rolig og fri. Sævareid er og blir en litterær ekstremist, selv om formen hennes i hvert fall tilsynelatende er holdt tett på hverdagsspråket. Og for den som også har lest Sævareids fine debutroman, Spranget (2013), er det lett å se at Maris vei inn i et slikt sterkt og trygt smertefellesskap også er et dialektisk svar til den bokas rastløse førstepersonforteller Janne og hennes oppbrudd fra den kroppsfornektende frikirkemenigheten Zion. Også i Spranget handler det om kampen for å kunne kjenne seg hjemme i kroppen sin. Janne danser, og menigheten har ingen planer om å la henne utfolde seg. Jævlene.

 

Lengselen etter å bli tatt imot

Den som ikke har lest Sævareid, vil kanskje tenke at repressive frikirkemenigheter er lavthengende frukt for en forfatter på jakt etter en konflikt å feste en hovedpersons frihetsbehov i. Men den som faktisk har lest Sævareid, vet at hun sjelden gjør det enkelt for seg selv eller hovedpersonene sine. Også Zion har sine sider – ikke minst for Janne, som der opplever å tre inn i noe som er større enn henne selv, en lengsel hun deler med alle Sævareids hovedpersoner, og som bidrar til å gjøre dem så fordømt menneskelige. Alle lengter de etter å høre til, men ingen av dem makter å jenke seg etter omverdenens krav og ønsker. «Livet smaker så sterkt. Det nytter ikke å være kald. / Jeg fortsetter å gå», heter det på siste side av Spranget, men smaken som sitter igjen i leserens munn, er av en sterk personlighet som overstråler menneskene rundt henne, som kanskje ønsker, men ikke makter å rydde plass til henne fordi de umulig kan møte henne med den samme intensiteten hun møter verden med.

Men det er tatt imot hun ønsker å bli. Første gang Janne går inn i menighetshuset, for å møte den kristne tvillingsøsteren Anna, er hun i ferd med å gå igjen da hun hører noen synge Kari Jobes «Come to me» der inne: «Come to me, you weary one / And I will give you rest», og blir værende. Da Anna like etter oppdager henne, lyser opp og hvisker «Du kom!» idet hun slår armene om henne, begynner Janne å gråte, og under gudstjenesten improviserer en av sangerne

…på et språk jeg ikke skjønte, det kom noen underlige lyder, det hørtes ut som shantamarananarashantamakirirashantaharara, det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer. (Spranget, side 35)

Sævareids hovedpersoner trenger slike forløsende epifanier fordi uroen de bærer med seg og i seg er så overveldende stor og krevende. Men fordi uroen mest av alt er deres egen, og aggresjonen de vender utover mot omgivelsene så ofte virker feilproporsjonert, blir alt vanskelig for dem. Janne i Spranget er rasende på Peter, som svek henne ved ikke å bryte ut av Zion sammen med henne to år tidligere. Men da hun konfronterer ham, skjønner leseren at hun har idealisert ham, slik vi jo alle idealiserer dem vi forelsker oss i, og overført sin egen lengsel etter forløsning, etter å bli tatt imot av noen, på en høyst vanlig norsk gutt uten større sjelelige dybder. Ingen er slemme i Spranget, men ingen er heller rastløst søkende og krevende slik Janne er det. Altså må Janne fortsette å gå, skjønt det er vanskelig å forestille seg at hun noen gang stopper og finner ro.

 

Sex som sammenbrudd

Slik Janne avviser frelsen i kristenmiljøet, finner Mari i Slipp Hold en slags paradoksal frelse i suspension-miljøet, der hun blir tatt imot, men mest av alt må lære seg å stole på at hun – og kroppen hennes – holder, bokstavelig talt. Mari er ved første øyekast den mest konvensjonelle av Sævareids heltinner. Hun går på Foss, bor i kollektiv og er i et forhold med den vellykkede og mildt manipulerende Torger, som takler det dårlig når hun slår opp med ham for å bli friker. Men Sævareid demoniserer ham ikke. Torger er en dominerende dust, men mest av alt er han en ganske gjenkjennelig og kjedelig fyr som er sammen med ei jente som er skarpere og sultnere enn ham, samtidig som hun er omtrent like dårlig til å sette grenser for ham som han er flink til å tråkke over hennes. Slik sett er han en skralere motstander enn Zion i Spranget, som i tillegg til potensiell forløsning og fellesskap også rommet Jannes tvillingsøster Anna. Men forholdet til Torger, og senere til August, tillater Sævareid å gå mye tettere på hovedpersonen sin for å kartlegge hvilke roller kjærlighetsforhold kan tilby unge jenter i dag.

Scenen der Mari og Torger forsøker å leve ut sexfantasiene sine i fellesskap er noe av det tristeste og skarpeste jeg har lest, rett og slett fordi de to overhodet ikke møtes mens de ligger med hverandre. Han vil se porno samtidig som de har sex, hun klarer ikke si hva hun egentlig vil, som er «å gjøre noe som får det til å føles som om vi ikke kjenner hverandre. Noe som får meg til å føle at han ikke er Torger, at han er en annen, en uforutsigbar fremmed» (s. 82). Det hun ønsker seg, aner man, er det absolutte nærværet som oppstår når vaner brytes, følelsen av å bli ny i seg selv og for hverandre. Det hun får, er snarere Torger som forutsigbar fremmed, en bekreftelse på at de to aldri kommer til å kjenne hverandre. Hun står på alle fire, «litt støl etter yogaen», mens han gjør sitt beste for å etterligne mannen på skjermen: «Det virker som om Torger innimellom driver og snur seg bak meg, prøver han å se seg selv i speilet på skapdørene ved siden av sengen. Jeg håper ikke det,» heter det på side 84. Det gjør han nok.

Les resten av anmeldelsen i BLA nr. 3, som er i salg fra 10. november 2016.

Foto: Ingrid Pop/Gyldendal