Tilbake til BLA

Inn i voksenland



Tekst av Thomas J.R. Marthinsen

– Når man står midt mellom to livsepoker, kan ting virke veldig kraftfulle. Ens sanser er mer åpne om man er midt i en forandring.

Forfatteren Stine Pilgaard (32) brakdebuterte i 2012 med romanen Min mor sier. Forandringen hun snakker om er da hun gikk fra å bo i et stort, internasjonalt kollektiv i København – til å flytte inn i en liten borettslagsleilighet sammen med kjæresten. De kjøpte seg inn i voksenland, som hun sier. Den andre boka hennes, Leilighetssanger, handler om nettopp det.

Nå står hun overfor en helt annen debut: Hun er høygravid. Hun står midt i stua i det lille huset de leier like ved Vestjyllands Højskole i Det mørke Jylland i Danmark. Magen er stor og det er som om hun er litt overrasket over det hele. Over at hun plutselig står her. Over at hun venter barn med en mann.

– Jeg hadde alltid trodd det ville bli snakk om en donor. Men etter 25 år som hardcore lesbisk, sto Daniel der plutselig. Og nå er jeg her – med en sånn mage. Det er merkelig.

– Du hadde ikke sett deg selv i den rollen?

– Jeg vet ikke helt, jeg var både tiltrukket og spent ved tanken på å flytte sammen med ham i borettslaget. Jeg er selv skilsmissebarn, og selv om jeg har lengtet etter å bli en del av en kjernefamilie, synes jeg det er litt … ulekkert. Du kan si jeg hadde en blanding av forakt og fascinasjon for det.

Denne dobbeltheten utgjør klangbunnen i begge romanene hennes. Og i Leilighetssanger blir den spisset mer og mer i retning av en utforskning av familielivet.

– Det er mange som synes det er vanskelig å komme ut av skapet, altså å stå fram som homoseksuell. Jeg syntes det var rart å plutselig skulle leve som heteroseksuell!

Min mor sier høstet lovord fra høyre og venstre i dansk presse. Weekendavisens anmelder utropte den sporenstreks til «vinterens must-read», Fyens Stiftstidende skrev at det var en «hamrende lovende, underspilt morsom debutroman», mens Politiken mente at hun «skriver som et vannfall». Her til lands ble boka plukket opp av Karl Ove Knausgård og Pelikanen Forlag – og Dagbladets anmelder syntes at den burde skrives ut som «lattermedisin til ulykkelig forelskede». I år ga forlaget også ut den andre romanen hennes, som har fått en tilsvarende velkomst. Romanen er befolket med flere skarpt og kneggende morsomt opptegnede personer i et klassisk borettslag.

– Da vi flyttet inn møtte jeg en dame som presenterte seg på en sær måte. Mannen hennes befant seg i et annet rom og hun rakte hånda fram og sa: «Hei, vi heter Louise og Lasse». Det var som om de var blitt ett ord! Det var så vilt. Den vi-følelsen ethvert par etter hvert får, hadde altså bredt seg til navnene deres. Kroppene hadde vokst sammen. Både min kjæreste og jeg er … jeg vil ikke kalle oss to ego-røvhuller, men vi setter pris på individualiteten. Derfor synes jeg det er veldig morsomt når folk som Louise og Lasse liksom prøver å ignorere at ensomheten finnes i verden. At døden er et grunnvilkår. Hele den måten å tenke «vi» på, altså. Jeg kjemper for vi-følelsen, for intimiteten. Det er ikke alle som har fått den i dåpsgave.

– Du tenker på at du har drømt om å ha en familie?

– Jeg har alltid hatt lyst på min egen familie. Og samtidig er det veldig rart at jeg nå straks har lagd en. Jeg har ingen trening i å være en del av en ordentlig familie.

– Har du en frykt for å stivne av det?

– Ja, men jeg har en like stor frykt for at det skal ta slutt. Jo mer man har, jo mer er det jo å miste. Det er banalt, men sånn er det. Jeg er kanskje ikke så god til å være lykkelig. Harmoni ligger ikke så lett for meg. Men jeg øver meg på det.

Det er kanskje lett å tenke at det hun er ute etter, Stine Pilgaard, er å plukke fra hverandre hyggen. At hun vil kosen til livs. Selv om nordmenn og dansker er to folkeferd som begge insisterer på hygge og kos, noe som de fleste nok kan finne en smule anstrengende, har Pilgaard ingen ambisjon om å foreta en samfunnskritikk av hyggen.

– Det er bare så utrolig komisk å være menneske. Vi har alle et stort håp om at alt skal bli bedre. Og så leker vi at det for eksempel betyr noe å gå i kirken og uttale ordet «ja», at det at to mennesker gjør det, har en helt spesiell betydning. Jeg synes menneskerasen har arrangert seg på en morsom måte. Et romvesen ville jo tro at vi er skingrende sinnssyke, hele gjengen.

– Men er det ikke en fare at det blir for mye ironi, for mye distanse?

– Jo, helt klart. Jeg liker ikke forfattere som holder karakterene sine ut fra seg og driter dem ut. Jeg holder mine tett inntil meg. Mye av det vi driver med er helt åndssvakt. Men det er også vakkert. Vi prøver alle sammen å få tiden til å gå inntil vi er døde. Det er rørende på et vis.

– Holder du karakterene så tett at det nærmer seg grensen for fiksjon?

– Det er jo en lang diskusjon. Når folk spør meg, pleier jeg å si at 60-70 prosent kommer fra mitt eget liv. Jeg er veldig inspirert av mitt eget livsløp når jeg skriver, og mange av situasjonene har funnet sted. I Leilighetssanger har du historien om mormor og Ruth, det gamle lesbiske paret. Den historien er fortellingen til min venninnes bestemor. Jeg fikk skjelettet til historien, og så har jeg funnet på en hel masse ting. Jeg ble glad i dem og gjorde dem til mine, og på den måten er alt fiksjon, ikke sant.

En av de andre borettslagsfigurene er gymnaslæreren Thomas. Han befinner seg sånn noenlunde midt i livet og har sitt å stri med i så måte. Han dukket opp gjennom intensiv research.

– Jeg intervjuet flere menn som var i 40-årene. Plutselig står de der en dag og skjønner at det bare kan gå nedover herfra. Jeg er veldig interessert i det å være mann. Kvinner blir gjerne veldig mødre og finner mye identitet der. Med menn er det ofte en større poetisk rastløshet. De virker så … det blir så eksistensielt med dem på en måte.

– Du må jo ha blitt relativt godt kjent med én slik mann?

– Karl Ove? Ja. Det er mange kvinner som blir sinte på Knausgård hvis de leser Min kamp-bøkene. Men jeg følte meg virkelig sett. Jeg leste bøkene en jul da jeg var deprimert – og følte at jeg hadde fått en venn. Det er så vanskelig å elske noen, ikke sant, det er dét han viser.

– Så du bestemte deg for å undersøke disse mennene?

– Jeg fikk vennene mine til å arrangere møter med menn jeg visste jeg ikke skulle møte igjen. De visste at jeg skulle skrive bok. Så inviterte jeg dem ut på middag eller ut på et par glass vin. De skulle svare ærlig på alle mine spørsmål, og hvis de hadde noen, skulle også jeg svare helt ærlig. Jeg skrev ikke noe ned. At jeg husket alt etterpå, var jo ikke mennene klar over! Haha.

– Hvor mange snakket du med?

– Tolv-tretten stykker. Jeg ville utvikle legekarakteren fra Min mor sier, følte meg ikke helt ferdig med ham.

I Min mor sier går hovedpersonen til legen på grunn av kjærlighetssorg. Etter hvert går hun dit også under påskudd av å ha vondt i halsen, være forkjølet, osv., bare for å møte denne legen sin igjen. I virkelighetens verden er en slik pendulering frem og tilbake til mannen i hvit frakk ikke ukjent for Pilgaard.

– Jeg hadde, ja, altså 42 konsultasjoner hos min egen lege på ett år. Og det feilet meg ingenting, annet enn et knust hjerte.

– Men hva er det med disse mennene du liker?

– Det er ofte slik med dem at de er rastløse fordi de søker harmonien. Og når de så får den, når de sitter der og har barn og kjæreste, så faller de liksom i søvn. Det blir litt det samme som at veien til sex, altså forventningene, kan være mer pirrende enn selve samleiet. Og det er jo trist. Jeg føler jeg forstår dem, disse mennene. De store mødrene derimot … Jeg vet ikke. «Vi heter Louise og Lasse», liksom.

Hovedpersonen i Min mor sier er en ung kvinne som baler med kjærligheten. Da bokas handling ruller i gang, blir hun forlatt av kjæresten. Det er ikke et stygt brudd; kjæresten er med et pennestrøk på et vis forvandlet til verdens mest omsorgsfulle venninne. Men hovedpersonen har vansker med å akseptere at det er over. Mot bokas slutt møter hovedpersonen en ny. Etter en lang og kronglete reise gjennom selvmedlidenhet og eksistensiell grubling ledsaget av en irriterende, kjærlig mor og en lettere unnfallende, men hjertevarm fars gode og mindre gode råd, er det som om det lysner.

– Det føles litt som at jeg-personene i de to bøkene egentlig er den samme? Og at de har en del til felles med deg?

– Ja. Altså. Begge to ligner veldig på meg. I blikket på verden. Men så står det som sagt ting som er løgn og fiksjon. I Min mor sier var det faktisk til stor hjelp for meg å sende henne i fengsel. Der har jeg aldri vært. Det samme med faren, som i boka er prest. I virkeligheten er min far IT-programmerer. Disse endringene, de … Det er … Åh, jeg vet ikke om det er graviditeten som gjør at jeg har mistet noen ord. Endringene ble et brudd. Jeg fikk lagd et rom mellom meg og hovedpersonen som gjorde at jeg kom videre. Jeg tror det gjør en bok bedre hvis forfatteren ikke føler seg forpliktet overfor virkeligheten. Og heldigvis er min far ikke død, som faren i Leilighetssanger. Da mora mi leste boka, ropte hun til faren min: «Palle! Palle! Hun har slått deg i hjel!» Hehe.

– Foreldrene dine har visst at du skrev om dem?

– Ja, men først var det nesten ingen som visste det. Det hadde litt sånn onani-preg, ikke sant. Det var ikke noe jeg snakket om. Men etter hvert som jeg kom inn på Forfatterskolen og møtte likesinnede, begynte jeg å si det. Mora mi leste noen av kapitlene til debutboka underveis. Det var for eksempel hun som foreslo at mora til hovedpersonen kunne være eiendomsmegler. Hehe. Jeg er superkonfliktsky. Alle som er med i bøkene mine har fått lese og godkjenne før de ble trykket. Jeg er utrolig glad i kompromissløs kunst, men jeg synes selv det er verre hvis folk blir sure.

– Faller det deg lett inn å ljuge?

– I mitt privatliv har jeg noen ganger litt problemer med å vite om en historie jeg forteller er sann eller ikke. Jeg løy allerede i dagbøkene jeg skrev som helt ung. Da pleide jeg å tegne inn en liten stjerne der hvor jeg hadde løyet. De stjernene kunne jeg på en måte godt sette inn i bøkene mine også.

– Du er heldig som er forfatter?

– Det hadde vært et problem hvis jeg var lærer, ja. Men jeg mener at det uansett må være i orden å forhandle med virkeligheten. Det er forskjell på ting, naturligvis. Spørsmål som «Har du vært utro?» «Har du ikke vært utro?» eller en setning som «X er død», er ikke noe man bør snakke usant om. Men resten? Jeg ser ikke noe galt i å piffe det litt opp. Noen skal gjøre det litt gøyere her. Det er bare i litteraturen jeg kan skrive om hvordan det er å være nyutdannet tannlege for eksempel. Eller hvordan andre ting kunne ha vært. Hvordan ville det være å være kjæreste og ha sex med alle mulige? Ikke at jeg vil det, men likevel: Alt det som kunne ha vært. Det er vel derfor jeg skriver.

– På meg virker det litt som at du vil ensomheten til livs?

– Ja. Det å kommunisere til noen du ikke kan se, er vakkert. Uavhengig av tid og rom. Å føle seg tett på et menneske man aldri kommer til å møte, fordi vedkommende kanskje har vært død i to hundre år? Det er smukt. Det er jo ikke gjensidig, det er jeg godt klar over. Men likevel tenker jeg at litteratur kan sees som det motsatte av krig. I krig krenker man og overskrider grenser. I litteraturen overskrider man også grenser mellom folk, men da er det positivt. Det at man kan føle seg sett og forstått av et menneske man ikke har tilgang til, det gjør at man noen ganger føler seg mindre ensom. Litteratur minner på den måten om kjærlighet. Den er et speil, om man bare forstår å se.

– Leste du mye som barn?

– Ja. Foreldrene mine var litt bekymret, for jeg kunne ta med bøker i bursdagsselskaper for å lese videre. Jeg hadde en periode hvor jeg foretrakk bøker fremfor levende mennesker. Jeg vet ikke om det har å gjøre med at foreldrene mine skilte seg da jeg var veldig liten. Jeg reiste mye mellom dem. Det fantes ikke ett fast sted jeg alltid kunne reise til. Bortsett fra bøkene. Og slik er det vel litt fortsatt.

Om man kaster et hastig blikk over de litterære landskapene i Danmark og Norge, er det innimellom lett å tenke at nede i det flate landet er litteraturen mer tenkt, mer hjerneskapt, mens litteraturen fra under fjellene er mer følelsesstyrt. At nordmennene skriver ørlite mer med hjerterota, mens danskene koker finslepne setninger fram med toppetasjen.

– Jeg følte meg utenfor da jeg gikk på Forfatterskolen i København. Alle føler seg utenfor når de går på Forfatterskolen i København, men jeg følte meg ekstra utenfor. Jeg tror ikke mine tekster er så typiske for Forfatterskolen. Jeg syntes de andre var mer poetiske enn meg. At mine tekster var mer … pjattete. Til slutt fant jeg ut at jeg egentlig var mer interessert i språket som noe som finnes mellom mennesker. Ikke i språket som form. Det er ikke så høylitterært det jeg skriver. Jeg er mer glad i hverdagen. Jeg er ikke så opptatt av språkteorier, jeg er … faen, bare mer interessert i vanlige mennesker og det de sier til hverandre.

– Hva leser du selv?

– Jeg er veldig glad i sagaer. Jeg har faktisk skrevet mastergrad om islandske sagaer. Og så elsker jeg indiske romaner! Jeg har bodd og jobbet i India, og det er så mye farger, løgn og rike historier, et så stort, rotete mylder av personligheter og karakterer. Det er vi dårlige på i Skandinavia. Her har vi gått etter presisjonen. Og jeg-personene tar mye plass. Noen ganger så mye at det ikke er plass til særlig mye annet enn dette jeg-et. Og …

– Hva?

– Jeg kan godt bli litt lei alle naturbeskrivelsene. Finnes det en norsk bok som ikke har en beskrivelse av et fjell? I Skandinavia er alt veldig flott og stilrent. Det er ikke kjedelig, det vil jeg ikke si. Men det er mye av det.

Stine Pilgaard reiser seg og forsvinner ut på toalettet. Kommer tilbake, drikker vann, forsøker å få plass til både seg selv og magen foran kjøkkenbordet. I begge romanene hennes er det – foruten en jeg-person som tar mye plass og et stilrent, flott språk – viet en god del plass til mer frie, nesten lyriske passasjer. I den første er det tolv monologer fra hovedpersonens indre «sjøhest» (det senteret i hjernen hvor den følelsesstyrte hukommelsen vår sitter, journ.anm.) – og i den siste er det et knippe sanger. En sang om hygge, for eksempel. En sang om kjærlighet.

– Sjøhestmonologene dine er virkelig vakre.

– Takk! Det er også der jeg satte meg selv mest på spill i boka. De tekstene begynte egentlig som ett langt brev til ekskjærestene mine. Ja, egentlig alle dem som jeg gjennom livet har vært i berøring med, forelsket i, osv. Da jeg møtte kjæresten min, var jeg liksom nødt til si farvel. Så jeg skrev et brev på 25 sider, for til slutt å ende opp med å forstå at de finnes inne i meg, alle sammen. De lever videre i meg. Med monologene hadde jeg én regel.

– Ja?

– Vanligvis forsøker jeg å unngå all sentimentalitet. Jeg synes ofte at sentimentalitet blir litt som at man sitter og onanerer med sin egen gråt. Det kler tekster dårlig. Og det vil jeg ikke. Men med monologene fikk jeg ikke lov til å være ironisk. Jeg fikk ikke lov til å punktere det følsomme med å være morsom. Med humor stiller man seg jo uvegerlig litt utenfor og kikker, ikke sant. For meg var det en øvelse i å stå ved min egen melankoli og sentimentalitet.

– I Norge er du blitt sammenlignet med Erlend Loe, som også har oversatt begge bøkene dine. Akkurat dét skal vi komme tilbake til. Men jeg synes det er vel så mye alvor i dem?

– Det er jeg glad for at du ser. Hvis jeg har skrevet noe jeg tenker at jeg ville bli sjenert av å lese høyt, tenker jeg at da har jeg skrevet noe godt. En av de passasjene du nevner, fra Min mor sier, hadde jeg det sånn med. Det var en sårbar og ensom, og muligvis litt selvhøytidelig tekst. Jeg dro på et arrangement jeg var invitert til av Dansk Blindeforbund for å lese opp. Og da tenkte jeg: De kan jo uansett ikke se det hvis jeg blir pinlig berørt. Jeg vet ikke. Jeg synes det er noe veldig privat med ensomhet. Det er en så skrøpelig følelse.

– Hvordan gikk det?

– Jeg leste det opp. Og det var pinlig, men OK. Først senere fant jeg ut at flere av dem bare var nærsynte.

– Ha! Men altså Erlend Loe. Du er blitt sammenlignet med hans humoristiske bøker?

– Da jeg gikk på Forfatterskolen var det flere som sa at det lignet. Men når man er så fucking special som jeg var, vet du, så går jo ikke det. Så jeg gjorde det til et prinsipp å si at jeg ikke hadde lest noe av ham. Da det ble klart at han skulle oversette min første bok, måtte jeg lese ham. Og jeg liker ham veldig godt. Det er så mye nærvær i bøkene hans.

– Forfatterskoler møter mye kritikk. De sier at man ikke kan lære å bli forfatter. At man må ha gått livets harde skole?

Knepp meg i øret, altså. Alle kan ikke lære å bli forfattere. Men alle kan lære å bli bedre til å skrive.

På spørsmål om hun kunne tenke seg å fortsette historien om det navnløse jeg-et fra de to første bøkene, sier hun ja. At hun allerede er i gang med noe. Hun virker ikke helt ferdig med å utforske kjærligheten og parforholdet og mulighetene for frihet og samhørighet som finnes mellom kjønnene. Uansett hva slags pronomen de er tilknyttet.

– Jeg var sammen med en kvinne da jeg begynte på Min mor sier og så møtte jeg Daniel da jeg var i gang med å skrive den ferdig. Jeg hadde aldri hatt en mannekjæreste før ham, jeg tenkte bare på ham som menneske. Derfor er den personen som dukker opp på slutten av Min mor sier kjønnsløs. Det var viktig for meg at det er mennesket som er i fokus i Leilighetssanger og ikke om det er en mann eller en kvinne. Det kan bli for mye fokus på hva som er mannlig og hva som er kvinnelig. Jeg vil gjerne at det skal være litt mer frihet.

I Leilighetssanger hisser hovedpersonen seg opp over noe Louise – ja, hun som heter Louise og Lasse – gjør. Noe som er skrekkelig vanlig når man kommer opp over det magiske 30-tallet. Hun spør om ikke hovedpersonen og kjæresten snart skal … ?

«Pludselig forstår man, hvad der virkelig er vigtigt, siger Louise, alt andet blegner i sammenligning, siger Lasse. De lyder ligesom nogle fra Jehovas Vidner, der en periode opsøgte mig. Har I slet ikke overvejet det, eller er I så småt ved at gå i gang, spørger Lasse. Det er tilladt at overskride alle sociale grænser, hvis man har tilføjet den overbefolkede verden endnu et barn. Louise ville virkelig ønske, at de var gået i gang noget før, og det synes hun bare, at jeg skal vide. Hendes tonefald er fortroligt. Jeg får det fysisk dårligt af den tvangsintimitet, nogle kvinder gør krav på, bare fordi vores kroppe tilfældigvis er programmeret ens. Nu er jeg jo ikke dig, siger jeg, mens jeg tænker, at det er utroligt, at man er nødt til at komme med den slags oplysninger.»

– Jeg har ikke noe i mot de Louise-og-Lasse-menneskene som finnes. Men jeg har noe i mot samfunnsdiskursen som sier at har du en fitte, så skal det komme noe ut av den. Hvis du er kvinne og over 30 år, så får du disse spørsmålene i enhver sammenheng. Vi har oppnådd stemmerett og alt mulig annet fint, men samtidig blir vi redusert og begrenset til kroppene våre.

– Var det noen som ble overrasket da du fortalte at du var gravid?

– Ja, mange. Selv mine egne foreldre! Men jeg har alltid villet ha barn, jeg. Men det kan ha virket motsatt. Spesielt i og med Leilighetssanger. Måten vi snakker om kvinner og det å få barn, provoserer meg helt ekstremt. Det er også mange som tror jeg ikke liker dyr. Men det er ikke dyrene jeg ikke liker, det er eierne. Og det er ikke barn jeg ikke liker, men måten noen foreldre snakker på. Da jeg kjøpte leilighet, ble tretti år og … da satte den i gang, den der fuckings heteronormativitetsdansen! Det føles litt som puberteten. Jeg ville ha brystene den gangen. Og jeg vil ha barnet mitt nå. Jeg liker bare ikke så godt at alle kan følge med.

– Du blir hissig?

– Jeg synes det er en utrolig privat ting. Du vet jo ikke om de du spør har forsøkt nytteløst i over tre år, ikke sant? Eller om de ikke kan få barn? Du aner jo ingenting. Jeg synes det er akkurat det samme som å spørre folk: «Kommer du når du har sex med mannen din eller faker du orgasmene dine?»

<