Tilbake til BLA

Dikt i særklasse



Tekst av Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

Eg er eg er eg er
av Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen
Det Norske Samlaget
53 sider

 

Stadig ropes det ut om hvor marginalisert og usynlig lyrikken er. Undersøker man aviser og bokhandlere, kan man lett si seg enig i det. Men mange formidlere, forskere og andre litteraturbrukere løfter stadig frem lyrikk i det private så vel som i det offentlige rom. Lyrikken blir sett og lest og brukt. Selvfølgelig får særlig mye av samtidslyrikken for lite oppmerksomhet om vi sammenligner med hvor mye tid og plass som blir spandert på noen få utvalgte romaner av godt kjente forfattere som publikum lett finner frem til uansett. For trenger Jo Nesbøs bøker vindusplass? Og som en parallell til det: Nylig kåret NRK Norges beste dikt gjennom tidene. Det er ikke overraskende at det ble «Det er den draumen» av Olav H. Hauge, og det er et nydelig dikt. Men trenger det opplagte markedsføring?

Under årets poesifestival i Ulvik snakket Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås om «Lyrikken i landet vårt og livet vårt». Han hevdet at norsk lyrikk er i en selvtillitskrise. Om så er tilfelle, er det på tide å bygge selvtillit, for det finnes mye god og viktig lyrikk blant norske utgivelser. Av nyere lyrikk for barn og unge utmerker eksempelvis Hilde Myklebusts samling Bjørkebokstavar fra 2015 seg. Hennes poesi er undrende og fantasifull, og den viser stor grad av nærhet til og omsorg for naturen og dyra. Likevel har samlingen fått lite oppmerksomhet i de mest synlige mediene. Og det å bli sett er vel et grunnpremiss for å bygge selvtillit?

 

Lillegraven

Hvis lyrikken er usynlig for mange, er det særlig god grunn til å åpne øynene for flere av årets utgivelser. Først og fremst tenker jeg på Ruth Lillegravens lyrikksamling Eg er eg er eg er. Den vil jeg tro har et langt liv foran seg, om vi ser og husker på den i mylderet av alt som utgis. Lillegraven er for øvrig mer synlig enn mange unge lyrikere. Hun debuterte med Store stygge dikt i 2005, og siden har hun rukket å markere seg med barnebøker om Mari og Magnus, med romanen Mellom oss (2011), og ikke minst med lyrikksamlingene Sigd (2016), Manilahallen (2014) og Urd (2013). For sistnevnte ble hun tildelt Brageprisen.

Lillegravens diktsamling Eg er eg er eg er fanger oss allerede med den insisterende tittelen, som gjentas i ulike variasjoner gjennom hele samlingen. Det innleder lett og lekent med diktet «Vårvill», der den vesle vakre våren «lovar gull og / grøne skogar / hender og hår / småsko og / lange dagar».

Samlingens 39 dikt følger årstidene, fra frydefull vår og frem gjennom vinteren som er mer ladet med ambivalens enn våren. I «Det kvite sløret», som avslutter høsten og innleder vinteren, representerer mor, far og barn hver sin holdning til vinteren: Mens mor ser rim, ser far frost. Barnet ser stjernestøv. Det magiske stjernestøvet rommer det håpefulle, nye, rene som kontrasterer den dystre utviklingen som diktet «Villvinter» presenterer oss for. Her settes det som var og skulle ha vært opp mot det som er og det som kommer. For «ute er stjernestøvet / for lengst borte». Slik etableres en frykt for hva som kommer, og enkelt og rett frem konfronterer diktet oss med klimatilstanden og den skremmende fremtiden vi og jordkloden er på full fart inn i. Det dystopiske, pessimistiske blir i enkelte av vinterdiktene akkompagnert av dikt om tap av bestefar og gravferd. Slik blir det tydeliggjort hvordan årstider og værtegn kan leses i både konkret og overført betydning.

De diktene som tematiserer hverdagens følelsesliv, er de beste, som «Morgonmas». Her fremstiller Lillegraven skarpt og gjenkjennbart emosjonelle kontraster og svingninger. Helt enkelt blir det intense og komplekse hverdagslivet formidlet, som i første strofe:

 

mamma og pappa

 

dei som

eg treng og ikkje treng

som er snille og ikkje snille

som eg likar og ikkje likar

 

Plasseringen av «mamma og pappa» øverst på egen verselinje, atskilt fra neste strofe med en blanklinje, er delikat. Den signaliserer hvordan mamma og pappa er stilt over alt – man elsker dem over alt, og man er i stor grad underlagt deres bestemmelser, uansett hva man måtte mene selv. Og denne dikotomien har vel de fleste fått føle på. Det er så enkelt, men likevel så sammensatt hvordan vi fylles med ambivalens overfor dem vi er som nærmest, overfor dem vi trenger, men samtidig må være passe fri fra. Ett av Lillegravens mange nyord, «villjentehjartet», uttrykker denne utfordringen godt. Imidlertid kortslutter det poetiske noe i de avsluttende verselinjene: «hei, dagen // hiv o hoi / ropar eg». Den vanskelige balansen, den utmattende ambivalensen drukner, forsvinner i denne noe trivielle avslutningen. Diktet kunne godt vært de linjene foruten. På den annen side kan man innvende at de tre verselinjene representerer og fremhever barnets imponerende evne til å gripe dagen, snu om og haste videre i det som er livet.

Samlingen er illustrert av Mari Kanstad Johnsen, og hennes bilder fremhever inndelingen etter årstider. Særlig det første grønne og det siste blå oppslaget appellerer til fordypning med sin dybdevirkning og sitt fargespill. Stupebildet får oss til å ville stupe etter, men verken stupebildet eller dyrebildet rommer det komplekse, intense, kunstneriske som det grønne og det blå oppslaget byr på. Ja, dyrebildet synes malplassert. Men de beste av Johnsens bilder gir liv til og utdyper Lillegravens dikt. Derfor kunne det godt vært flere av dem. Slik kunne de også fått en mer integrert og signifikant rolle i samlingen.

Struktureringen etter årstider gir en fin ramme om og klangbunn til diktene. Men aller mest elegant er Lillegravens sammenbinding av diktene på mikronivå: Eksempelvis slutter «Vårvill» med repetisjonen «berre vent / berre vent» og det neste diktet, «Hjartet mitt», innleder med «berre vent». De små repetisjonene som opptrer på ulike måter, og ikke alltid like synlig, i nesten alle diktene, fungerer som stafettpinner fra dikt til dikt; de binder dem sammen og fremhever nøkkelord og nøkkelpoeng. Sammenbindingen skaper nærmest et novellistisk langdikt av alle diktene, til tross for at diktene jo står for seg på egen side med egen tittel.

Diktenes evne til å romme livets kontraster og hverdagens sammensatte følelser og vekslinger, samt diktenes evne til å belyse det kjente på nye måter og vekke refleksjon, er det som gjør Eg er eg er eg er-diktene til kvalitetslyrikk som vil kunne vare lenge. Lillegravens dikt er ganske enkelt i særklasse. De får meg til å ville insistere på en kanon i skolen. Og de tåler godt å leses igjen. I grunn blir de bedre for hver gjenlesing, særlig på grunn av alle de forbindelser og kontraster man stadig oppdager.

Dette er et utdrag fra et større kritikkessay, som også omtaler Torgeir Rebolledo Pedersen og Thomas Marco Blatt. Du kan lese hele essayet i BLA nr. 3, som er i salg fra 10. november 2016.

Foto: Paal Audestad/Tiden